Det begynte egentlig med en tilfeldighet. Jeg hadde lenge vært på jakt etter et klesmerke som kunne gi garderoben min mer personlighet, noe som føltes annerledes enn de vanlige kjedebutikkene i Oslo sentrum. En venninne nevnte allsaints norge, og jeg husker at jeg først var litt skeptisk. Jeg hadde sett merket omtalt i magasiner, men aldri vurdert det som en del av min egen stil. Likevel var det noe ved estetikken som fanget meg da jeg begynte å utforske kolleksjonene – en kombinasjon av røff britisk rock-inspirert design og minimalistisk eleganse som faktisk fungerte overraskende godt i en norsk kontekst.
Det første plagget jeg kjøpte, var en allsaints kjole. Jeg hadde en bursdagsfeiring i vente, og ønsket noe som kunne føles både uanstrengt og sofistikert på samme tid. Det jeg fant, var en silkemyk kjole i en dyp mørk tone med draperinger som la seg perfekt rundt kroppen. Det var ikke den typiske “festkjolen” med glitter eller stramme linjer, men snarere et plagg som kunne bæres med sneakers til hverdags eller høye hæler til fest. Jeg husker kvelden jeg tok den på for første gang – hvordan stoffet beveget seg lett når jeg gikk, og hvordan flere spurte hvor den var fra. Opplevelsen var ikke bare å kle seg for anledningen, men å føle at jeg bar på noe med særpreg, noe som skilte seg ut uten å rope høyt.
Senere våget jeg meg også inn i skoverdenen. Allsaints sko er langt fra de klassiske sneakersene jeg vanligvis lever i, men heller støvler og boots med et uttrykk som minner om britisk rockescene blandet med en urban kant. Jeg falt spesielt for et par i svart skinn, med grove såler som ga en tyngde til antrekket uten å føles klumpete. Det var de typene sko man kan bruke både til en enkel jeans og til en lett kjole, og likevel få det til å se bevisst og sammensatt ut. Når jeg brukte dem en hel dag i Bergen – gjennom regn, brostein og lange gåturer – oppdaget jeg at de ikke bare så bra ut, men faktisk var behagelige nok til å bære hele dagen. Den kombinasjonen er sjelden, og det var nettopp det som gjorde at jeg fikk lyst til å prøve mer fra merket.
Noe av det som gjør AllSaints spesielt for meg, er hvordan plaggene passer inn i en norsk livsstil. Jeg har ofte tenkt at vi i Norge trekkes mot det praktiske, det enkle og det som tåler vær og vind. Samtidig finnes det en lengsel etter uttrykk som gir oss noe mer – et snev av råhet, en følelse av å være del av noe globalt og kreativt. I møtet med allsaints norge finner jeg en balanse. Klærne er robuste nok til at de kan brukes i hverdagen her, men samtidig tilført en estetikk som gir meg følelsen av å kle meg for meg selv, og ikke bare for funksjonens skyld.
Jeg har brukt min allsaints kjole både på en sommerfest på Sørlandet og med ullgenser over i Trondheim en kjølig høstdag. Jeg har gått med bootsene til konserter i Oslo, der de glir sømløst inn i atmosfæren av røffe gitarer og mørke scener. Og jeg har kombinert AllSaints-jakker med klassiske norske basisplagg, noe som gir en kontrast som føles helt riktig. Det er den fleksibiliteten som gjør at jeg vender tilbake til merket, fordi klærne ikke låser meg til én bestemt stil, men lar meg utforske flere sider av meg selv.
Når jeg tenker på forbedringer, er det spesielt én ting jeg vil trekke frem: tilgjengeligheten i Norge. Selv om jeg oppdaget allsaints norge via nettbutikken, savner jeg ofte å kunne prøve klærne fysisk før jeg kjøper dem. Passformen kan være unik, og detaljer som tekstur og materialkvalitet oppleves best i virkeligheten. Jeg tror mange flere nordmenn ville fått øynene opp for merket dersom det fantes flere fysiske butikker eller samarbeid med eksisterende konsepter her. I tillegg kunne jeg ønske meg litt mer variasjon i kolleksjonene for vintersesongen. Norsk klima stiller høyere krav til varme og slitestyrke, og jeg tror AllSaints kunne tilpasse seg enda bedre ved å tilby plagg som kombinerer deres karakteristiske design med funksjonelle materialer.
Det som likevel har gjort størst inntrykk på meg, er hvordan AllSaints skaper en følelse mer enn bare et klesplagg. Når jeg tar på meg bootsene en tidlig morgen før jeg går ut i regnet, eller når jeg velger kjolen til en middag, er det mer enn bare praktiske valg. Det føles som en liten markering, et uttrykk for hvem jeg ønsker å være den dagen. Og det er kanskje det som gjør at jeg stadig vender tilbake, ikke fordi jeg mangler klær, men fordi jeg finner en liten del av meg selv i merket – en del som ønsker å være litt friere, litt mer kantete, og samtidig en del av noe større.